fredag 11. april 2014

- Ikke stå så langt ut på perrongen

- 3kr for tre personer for en times togtur er da ikke så galt, tenkte jeg da Thor Ivar dro opp noen sedler med en verdi på 1 kr stykket.
- Ikke stå så langt ute på perrongen, maner Raja meg idet det lød en skurrete stemme over rustne høytaleranlegget. Etter å tilbrakt store deler av livet under bakken i London og ventet diverse undergrunnstog så mente jeg at jeg hadde rimelig god kontroll på føttene på denne skitne togperrongen. Idet jeg tar enda et skritt bakover i sikkerhet så oppdager jeg i likhet med Raja at vi muligens ikke står på riktig perrong. Det gikk ikke mange sekunder før vi får bekreftet at det er på perrong 3 vi skulle stått. Siden toget allerede var på vei og lyste mot oss i mørket var det ikke tid til å gå over gangbroa femti meter syd for oss. Dermed kommanderte Raja oss ned på skinnene og ba oss krysse togsporene. Stiv og støl som denne 51 åringen er så måtte vi bare hoppe ned av den høye perrongen rusle over skinnegangene med gitar, forsterker, tunge vesker og stive legger. Heldigvis klarte jeg å få klatret opp på andre siden helt på egenhånd uten at dette "extra super fast toget" kom rullende inn på perrongen. 

Det skulle vise seg at problemene ikke var helt over selv om toget stanset rett foran nesa vår. Det var nemlig komplett fullt og folk sto som sild i tønne. Hvordan vi fikk presset våre svette kropper med musikkutstyr og bager full av Pepsi Light og teddybjørner er for meg fortsatt en gåte. Vel inne var det ikke mye vits å holde seg fast siden det var umulig å komme noen som helst vei. Vi fant det likevel nødvendig å henge armen fast i håndtakene i taket noe som bare medførte at man fikk en indisk nese godt inn i armkroken. Heldigvis er to ting inderne er komplett immune imot og det er falske sangstemmer og illeluktene kropper. Heldigvis var det ikke langt til neste stasjon og der forsto vi at flere kom til å gå av siden de ålte seg som sleipe åler rundt i vogna. Gleden var imidlertid kortvarig siden det var dobbelt som skulle på neste stasjon i forhold til de som gikk av. Dermed ble flere nesten dyttet ut på andre siden i den dørløse togvogna. Heldigvis sto vi rimelig i midten og heldigvis var den tyngste bagen rett foran beina mine slik at jeg slapp å bli skviset som en vakumpakket teddybjørn (se tidligere innlegg om vakuum pakkede teddybjørner). De vakuumpakkede teddybjørnene var faktisk i denne tyngste bagen og jeg tenkte i mitt stille sinn at går det hull på denne og posen begynner å svelle så kommer bjørnene til å poppe rundt i vogna som popkorn på tivoli. 
-Hvordan i all verden skal vi komme oss ut, spurte jeg Thor Ivar som bare ristet på hodet. 
Etter en halv time, godt under halvtimen raskere enn forventet var vi plutselig i Tiruvallore. Min frykt skulle vise seg å være ubegrunnet. Tiruvallore var endestasjonen og dermed var det ikke nødvendig å bevege seg i det hele tatt. Jeg løftet bare opp føttene og idet bøffelflokken kjempet seg ut ble jeg med i dragsuget og havnet trygt på landsbyperrongen i Tiruavallore.

Du ser på det ene bildet Thor Ivar FØR alle inderne presset seg inn i togvogna. 

1 kommentar:

  1. Glimrende situasjonsbeskrivelser! :))

    SvarSlett

Merk: Bare medlemmer av denne bloggen kan legge inn en kommentar.